Hei,

Et flott Kittelsensk motiv her, men vakker utsikt til hva som stort sett er nåletrær - og det er jo dette er den store skogtragedien i Norge; løvskogen har blitt hogget ned til fordel for nåleskog. Snart blir det vel grønt hele året

hilsen
PE

Hei Kjartan!

Velkomponert og flott bilde, får en malerisk følelse, i den form at dette bildet ville også gjort seg som maleri på veggen. Meget severdig!

mvh KBS

Ja, en overfladisk flott utsikt er det, men som fotografen sier, med rom for ettertenke. Man kan begynne å telle hogstflatene og sårene i terrenget, og det blir mange etterhvert. Jeg klarer ikke helt å se poenget med å ha dette som et maleri på veggen fordi ''overgrepene'' mot skogen og naruren er såpass påminnelige og sårende for sjela. ! Jo mindre storskog, jo mindre store fugler som er tilpasset denne skogen, og når skogbunnen blir borte blir bla. bæra borte, men det gjør jo ikke noe, for den er vanskelig å tjene penger på ... Men hva PE egentlig mener over her kan jeg ikke skjønne. Tilbake til bildet, -Mr. Trana slår til igjen med et bilde rett etter min smak og mening. BRA. mvh. olem--

Hei Kjartan.

Aktuelt bilde i en tid hvor tømmer er en etterspurt mangelvare, og hogstmaskinene turer frem i leting etter stadig mer kubikkvirke.

Var nylig en tur hos min venn øst i sverige, og kjørte langs endeløse hogstflater som går over i hverandre, kun avbrutt av små flekker skrapskog/våtmark som ikke er drivverdig. En naturopplevelse var det, men på hvilken måte?

De store ørkenlignende nyhogstene ligger igjen som voldtatte brunsvidde kvisthauger, med ett og annet skraptre som sikkert er satt igjen i god tro på å skape en rikere skog. Et landskapsøkologisk trekk som kanskje skal lette på samvittigheten? Kan kanskje fungere som et sted en rovfugl kan slenge nedpå gumpen i speiden etter mat, men utover det vet ikke jeg... skogkogåker er eneste riktige beskrivelse, og som på åkrer flest trives i det minste hjorteviltet her. Ny skog plantes i åkeren, og det svulmende matfatet tettes etterhvert til av gran og småbjørk. Arbeidsledig ungdom blir så utrustet med ryddesager, og nå er åkeren endelig en fullstendig ugjennomtrengelig planasje med et spindelvev av døde, sleipe løvtre. Har ikke helt forstått betydningen av begrepet ''rikere skog'' jeg.
Neste stadier, kalles vel hk3 og 4 på fagspråket, er en fullkommen åker av hurtigvoksene kubikk. Skogbunnen består i mange tilfeller av ett tørt strølag av døde nåler, helt uten vegetasjon og lys. Biologisk mangfold og rikere skog, hvorfor snakkes det om slikt i skogbruket? Hvilke arter finner man her? Er dette en skogtype hvor taigaskogens opprinnelige arter trives? I beste fall kan vel disse skogene fungere som skjul, men har man ikke en spesiell hang til granbar som føde, er vel ikkke disse ''skogene'' spesielt rike.
Vel ankommet til hogstklasse 5, som en ensartet ferdigvokst skogåker, kommer store hogstmaskiner og henter ut kapitalen. For sikkerhets skyld kan gjerne denne hogsten foregå midt i beste hekketiden, og fugler som har vært så uheldig å benytte åkeren som reirplass, har vel ikke akkurat sikret sin arts fremtid. Ringen er sluttet, ny skog plantes, og skogen kan igjen produsere ny kubikk. Rikere skog...for hvem? skogeieren? jeg kan ikke se andre som blir rik av dette...

Vel ankommet min venn, pakket jeg kløver og sekk, og vi trasket ivei mot den gamle tømmerkoia inni de dype skoger. Og da snakker jeg faktisk om dype skoger, ekte urskog. Etter en liten kilometer krysser vi en snauhogd stripe som strekker seg langs den slake lia, grensen til reservatet. Det åpenbarar seg nå en eventyrverden:

En rik flerskiktet blandingsskog med trær i alle aldrer. Her står de store gamle kjempene og verner om den nye foryngelsen. Dimmensjonene er enorme, tykke lavbevokste greiner luter tungt mot bakken, og disse stoiske typene får nakkehårene til å reise seg i respekt og andektighet. Like ved ligger en veltet kjempe og spriker med lyse døde greiner, og under denne ser man konturene av en annen, dekket av et tykt lag med mose. Nyforyngelsen vokser på rekke, og suger opp næringen fra den gamle kjempen. Noen gamle døde står fredeles, noen har veltet og hviler mot en annen kjempe mens andre har mistet toppen og står igjen. Det slår meg at jeg ikke har sett så mye død og utspilt liv, samtidig som det yrer av liv!Spettene har et paradis; tretåspettens striper står tett, og overalt sees større og mindre hull etter andre spetter. Storfuglen finnes i eventyrlige mengder, og finner alt som trengs i denne flersjiktede skogen. I små lysninger vokser høgurtene frodig, og her finner vi beitespor etter både elg og bjørn. Blåbærriset bugner tungt i blått, og bjørnerusene forteller at her mangler ikke opplagsnæring til en lang vinter. I skogbunnen piler raske skygger av smågnagere; rovfuglene har et bra år.

Inntrykkene under vandringen til koia er overveldende, og jeg kan nesten ikke tro at det fremdeles finnes slike områder. Midt inni all denne herligheten kommer vi frem til en gammel, værlitt tømmerkoie, like gammel som urskogen selv tror jeg. Kaffelars svinges innpå jøtuln, og den nykokte inntas på en stubbe ved koieveggen. To lavskriker finner meg interresant, og deler gjerne et par brødskiver.Dypt inne i mine filosofiske tanker, blir jeg plutselig oppmerksom på en bevegelse i skogen. En haukugle kommer glidene på lydløse vinger, setter seg på en knekt tørrgran like ved koia, og kikker nysgjerring på intrengerne. Kontrasten til opplevelsene under dagens kjøretur er enorme, begrepet ''rikere skog'' får en annen mening...

Taknemlige tanker sendes til fremsynte sjeler, som reddet unna disse områdene fra SCA sine glupske hogstmaskiner. Jeg håper inderlig disse verneområdene opprettholdes til evig tid, så en ekte kontinuitetsskog kan oppleves for våre etterkommere.
Det finnes fremdeles håp for at gutten skal få oppleve et glimt av skogen som engang stod...


Som du selv skriver Kjartan, et bilde til ettertanke. Når jeg ser hvor mane tanker jeg har lira av meg fungerte det i såfall utmerket:-)
Komposisjon, farger og lys er prima, og motivet fungerer bra. Dette forteller en historie. Er det ''Fågelberget'' innom Gäddede?

Stian

det eneste som mangler her er et halvtomt oppdemma vann og kraftlinjer.da kunne det ha illustrert mye av naturen der jeg kommer fra desverre. det er virkelig irriterende å se storslått natur som dette for å så plutselig oppdage at sivilasjonen har tatt sine innhogg her også.men hva skal en gjøre, bortsett fra å håpe på at det blir noen flere freda områder? til og med naturfotografer trenger papir til bøkene sine og et tak over hodet.
jeg for min del prøver heller å glede meg over den urørte naturen vi fremdels har. mvh anders

Takk for kommentarer. I mitt distrikt er det først og fremst granskogene som dominerer, men det er få store områder som ligger urørte. Ser man tilbake var Statskog flink med å love en enorm ettervekst, 80 år skulle det ta så skulle skogen stå der som før der den ble plukket ut. I dag vet vi at dette er langt fra virkeligheten. For meg er det flott at vi kan nyttegjøre oss naturen, og skogbruk er en bærekraftig næring når det gjøres på den rette måten. Å bruke mer enn 90 prosent av granskogen som åker er imidlertid voldtekt av naturen. Spesielt når man har så stort behov for penger at HK 3 og Hk 4 allerede er i ferd med å bli tatt ut i forholdsvis stort omfang.

Stian har ellers skrevet det meste: Fortsetter du å skrive så langt - og godt - under bildene mine så har jeg snart stoff til en ny bok:) Takk! Du har rett i stedsangivelsen din, du har sikkert vært på safari med Høgskolen her..?

Anders, jeg gleder meg selvsagt også over den fantastiske naturen vi fortsatt har i Norge. Men naturfotografer får ofte kritikk for bare å vise frem det urørte og vakre. Det er mye høstlauv, ekorn og fugler i solnedgang... Jeg har bestemt meg for å prøve å gjøre noe med den kritikken en gang i blant. Det er mye vi gjør med naturen som både engasjerer og irriterer. Likevel gleder jeg meg selvsagt over å ta fine bilder av dyr og fugler. Det vil alltid være hovedgreia mi også.

Hallo unge mann.
Liker dette bilde Kjartan og teksten du har lagt med. Leste i Adresseavisa i dag at de har hugget ut flotte skogsområder i Finsåsmarka!! Det var jo ein kjempeplass og ta med kunder, må finne ein ny plass nå da for blomsterfotografering. Det er vel slik, vi må finne ein ny plass.
Vi er jo tross at heldige at vi bor i områder der det meste er gaupeland og så får de store fattige skogseierne hugge plantefelt som er 30 år for å betale advokater, ille!!!!

Heldigvis er det små lokale eiere som har noen perler igjen.vi får lure oss inn i disse skogene med skarpladda Canon og Nikon.